Denne historien ble publisert på diskusjonsforumet Reddit av en pappa. Den er absolutt verdt å lese:
Jeg gikk ned trappen en morgen, og ble møtt av følgende syn: Min datter på 17 år lå på sofaen og sov ved siden av en ung og for meg, ukjent mann. Det så ut som om de hadde hatt en «slitsom» natt. Jeg lagde frokost, og gikk opp igjen, fortalte konen min og mine andre barn at de måtte være stille, siden det fremdeles var noen som sov.
I den andre siden av stuen vår står det et spisebord. Dette er plassert omtrent seks meter fra sofaen. Jeg fikk hele familien min til å sitte seg ned rundt spisebordet, før jeg ropte: «UNGE MANN!»
Jeg har aldri opplevd noen som har reist seg så fort fra liggende til stående stilling.
«Frokosten er klar», sa jeg med en tone som var relativt iskald. Jeg dro frem stolen som var plassert nærmest min, og ga han beskjed: «Sitt!».
Alle var stille rundt bordet, alle stirret ned på tallerkenen sin.
Jeg tror aldri en ungdom har vært så skamfull over å måtte gå 6 meter, naken… Han fikk på seg fillene sine, som lå ved siden av spisebordet, og satte seg ned. Sønnen min er rundt 1.90m høy, han klappet gutten på skulderen, stirret han inn i øynene, mens han ristet på hodet. Jeg kunne tydelig se at gutten var skikkelig nervøs.
Jeg gjorde det hele enda mer ubehagelig ved å stirre på han mens jeg sa:
«Hør her kamerat. Nå skal jeg stille deg et spørsmål, og svaret du gir meg er særdeles viktig…for din egen del.»
Jeg kan tydelig se at gutten har begynt å svette.
«Liker du katter?»
Dette var en hyggelig og høflig gutt. Han var ikke en spesielt «skoleflink» ungdom, men heller ingen dumming. Datteren min prøvde så godt hun kunne til å få meg til å tro at dette var en god gutt. Hun hadde kjent han i rundt en måned. Etter denne morgenen var han på besøk hver eneste dag hos oss, dog uten å overnatte.
Hver morgen kom han og hentet henne med sykkelen sin, syklet henne til skolen. Han var opptatt av at datteren min skulle gjøre lekser, passet på henne da hun var syk og hadde en enorm tålmodighet med henne når hun ikke var i humør.
Denne gutten fortalte at han ikke hadde familie, ingen utdanning og ingen jobb. Men datteren min elsket han, og han elsket henne.
Da det hadde gått rundt åtte måneder kom sønnen min til meg. Han hadde sjekket litt rundt denne gutten, og kunne fortelle meg at gutten ikke hadde noe hjem. Faren hans hadde mishandlet han som barn, og siden tatt selvmord. Moren var et narkovrak og hadde forlatt sønnen sin tre måneder etter at faren tok selvmord.
Denne gutten var femten år da han ble overgitt til seg selv. Han hadde levd tre år på gaten og hadde tatt på seg strøjobber når han fikk muligheten til det.
Så nå sto jeg altså her med denne kunnskapen: Datteren min hadde truffet en mann som nå var 19 år, en mann som alltid var høflig og hyggelig, som brydde seg om andre mennesker, og som gjorde datten min lykkelig. En ung mann som aldri hadde fått muligheten til å være et barn.
Jeg fortalte konen og min yngste datter hva jeg hadde fått vite om kjæresten til datteren vår. De gråt begge to.
Jeg var samtidig skuffet over vår eldste datter. Hun hadde visst dette hele tiden, men ikke fortalt det til oss. Hun hadde sendt gutten ut hver eneste kveld, selv om hun visste at han ikke hadde noe sted å bo.
Dagen etter at jeg hadde fått vite dette, ga jeg «svigersønnen» vår nøklene til huset. Jeg sa at jeg fra nå av forventet at han skulle komme hjem hver eneste kveld. De neste ukene gikk med til å pusse opp gjesterommet og kjøpe nye møbler. Vi sørget for at den unge mannen fikk seg utdannelse.
Dette hendte i 2000. Nå, 17 år senere, driver datteren min og svigersønnen min et vellykket firma sammen. De har gitt oss tre fantastiske barnebarn, inkludert tvillinger!
Denne historien er et levende bevis på at man aldri skal dømme folk ut i fra det du hører om dem. Alle fortjener en sjanse. Og kanskje, akkurat som denne unge mannen, vil de vise deg at de absolutt var verdt en håndsrekning!
Kilde: Sosialnytt