Mannen fant kona i barnesengen. Årsaken er både hjerteskjærende og inspirerende!

25

I oktober 2015 smilte lykken til amerikanske Dayna Mager og ektemannen Matt. Da kom deres første barn, datteren Luella, til verden.

Få uker etter fødselen la Dayna ut et bilde på Facebook. Like etter ble bildet, og historien bak, delt av tusener av mennesker.

For historien er gripende, nesten hjerteskjærende.

Jeg har tillatt meg å lage en fri oversettelse av den til norsk. Her er den:

«Ja, jeg klatret oppi barnesenga i håp om å roe ned min gråtende, rødmussede og tårevåte lille datter. Mannen min kom hjem til dette synet. Jeg poster dette bildet fordi det viser kjernen av mitt «hvorfor».

Jeg befant meg midt i den utmattende og vakre tingen vi kaller foreldreskap, og husket løftet jeg hadde gitt henne.

En av de første gangene Matt og jeg forlot Luella, var da vi dro på en kirkekonsert.

En misjonær var tilstede under konserten. Han fortalte en historie som rystet meg inn i sjelen. Dette øyeblikket vil for alltid være etset inn i mitt skjøre og hormonelle mamma-hjerte, som allerede var blitt 100 ganger mer skjørt etter at jeg fikk min datter.

Misjonæren fortalte om et besøk på et barnehjem i Uganda. Han hadde besøkt mange barnehjem, men dette var annerledes.

barnehjemsbarn

Han gikk inn på et rom fylt med mer enn 100 små barnesenger. Han lyttet med forbauselse og undring. Det var helt stille der inne, noe som er veldig sjelden på barnehjem, ikke minst med så mange senger i det samme rommet.

Han henvendte seg til verten sin og spurte henne hvorfor det var så stille der.

Jeg vil aldri noensinne glemme svaret hennes. Dette er mitt «hvorfor».

– Etter at barna har vært her i omtrent en uke, og grått i utallige timer, slutter de fordi de innser at ingen kommer for å trøste dem.

De slutter å gråte når de skjønner at ingen kommer til dem. Ikke på 10 minutter, fire timer, eller kanskje aldri…

Knust.

Jeg var helt knust. Hjertet mitt lå spredd i tusen biter utover gulvet i konsertsalen.

Men misjonærens historie sådde noe i meg. Jeg kjente en sterk vilje … Jeg lovet meg selv noe den kvelden.

Vi kom hjem fra konserten og Luella hvilte sin lille kropp mot min. Vi vugget frem og tilbake, og jeg lovte henne at jeg alltid vil være der for henne.

Alltid.

Klokka 2 om natten, når trøstesløse og desperate hulk høres i babymonitoren, skal jeg komme til henne.

Når hun får sitt første sår, sin første kjærlighetssorg, skal vi komme til henne.

Vi skal være der og holde om henne, la henne føle seg trygg og lære henne å ta avgjørelser på egen hånd. Gjennom tårer og frustrasjoner skal vi være der og vise henne at det er lov å gråte og føle.

Vi skal være der og gi henne et trygt sted. Vi skal alltid komme når hun roper. Alltid!»

Lille Luella er heldig som har foreldre som innser hvor viktig ansvaret deres er. Men det stikker langt inn i sjelen når jeg tenker på barnehjemsbarna i Uganda, og andre steder.

Tragisk nok vil denne historien neppe hjelpe særlig mange av dem. De vil fortsatt gråte trøstesløst, uten at noen kommer …

Klikk LIKER for å få med deg neste sak fra Evanova!