Å få et ekteskap til å fungere kan være en vanskelig oppgave. Men ekteskap kan også være det beste som fins. Å ha en livspartner man deler sorg og glede sammen med er noe de fleste mennesker søker.
Den amerikanske forfatteren Richard Paul Evans levde i et vanskelig ekteskap. Han og konen var helt på nippet til å ta ut skilsmisse.
Da alt virkelig hadde toppet seg for Richard fikk han et øyeblikk av innsikt. Istedenfor å ta ut skilsmisse endret han premissene. Han visste hva som måtte gjøres for å redde ekteskapet.
Richard har blogget om historien sin, og kanskje kommer også du til å lære noe av denne mannens fortelling?
Denne teksten er dedikert til min kjære.
Min eldste datter, Jenna, fortalte meg nylig, «Min største frykt som barn var at du og mamma skulle bli skilt. Så, når jeg ble tolv, bestemte jeg meg for at dere kranglet så mye at kanskje det var til det beste at dere skilte dere.» Smilende la hun til. «Jeg er glad for at dere fant ut av ting.»
I mange år slet jeg og min kone Keri. Når jeg ser tilbake er jeg ikke sikker på hva som egentlig førte oss sammen, personlighetene våre var ikke helt bra match. Og jo lenger ekteskapet varte, jo mer ekstrem fremsto forskjellene. «Berømt og rik» gjorde ikke ekteskapet vårt noe lettere. Faktisk, det førte til eskalering av problemene. Anspentheten mellom oss var så gale at når jeg dro på tur for å lansere bøker var det som en lettelse. Men vi måtte alltid betale dyrt når turen var over. Kranglingen var så konstant at det var vanskelig å i det hele tatt forestille seg et fredelig forhold. Vi bygget et emosjonelt fort rundt hjertene våre. Vi var helt på kanten av skilsmisse og flere enn en gang diskuterte vi det.
Jeg var på en boktur når ting klarnet opp for meg. Vi hadde akkurat hatt en stor krangel på telefonen og Keri hadde sleng på røret. Jeg var alene og ensom, frustrert og sint. Begeret var fult. Det var da jeg vendte meg til Gud. Eller vendte meg mot Gud. Jeg vet ikke om du vil kalle det for å be – kanskje å skrike til Gud ikke er å be, kanskje det er – men uansett hva det var så vil jeg aldri glemme det.
Jeg sto i dusjen på hotellet mens jeg skrek til Gud at ekteskap er feil og at jeg ikke klarte det lenger. Enn så mye som jeg hatet tanken på skilsmisse, smerten av å være sammen var for mye. Jeg var også forvirret. Jeg kunne ikke finne ut hvorfor ekteskapet med Kerri var så vanskelig. Innerst inne visste jeg at Keri var en god person. Jeg var en god person. Så hvorfor kunne vi ikke gå overens? Hvorfor måtte jeg gifte meg med noen som var så forskjellig fra meg?
Hvorfor kunne ikke hun forandre seg?
Til slutt, helt knust, satt jeg i dusjen og begynte å gråte. I dypet av min fortvilelse kom innsikten over meg. Du kan ikke forandre henne, Rick. Du kan bare forandre deg selv. I det øyeblikket begynte jeg å be. Hvis jeg ikke kan forandre henne, Gud, da må du forandre meg. Jeg ba langt inn i natten. Jeg ba neste dag på flyturen hjem. Jeg ba da jeg gikk inn døren til en kald kone som knapt enset meg. Den natten, når vi lå i sengen vår, centimeter mellom oss men mil fra hverandre, visste jeg hva jeg måtte gjøre.
Neste morgen snudde jeg meg mot Keri i sengen og spurte, «Hvordan kan jeg gjøre dagen din bedre?»
Keri så sint på meg. «Hva?»
«Hvordan kan jeg gjøre dagen din bedre?»
«Det kan du ikke,» svarte hun. «Hvorfor spør du om det?»
«Fordi jeg mener det,» sa jeg. «Jeg vil bare vite hva jeg kan gjøre for å gi deg en bedre dag.»
Hun så skeptisk på meg. «Vil du gjøre noe? Gå og rydd kjøkkenet.»
Hun forventet nok at jeg skulle bli sint. Istedenfor nikket jeg. «Okay.» Jeg sto opp og ryddet kjøkkenet.
Neste morgen gjorde jeg det samme. «Hva kan jeg gjøre for å gi deg en bedre dag?»
Øynene hennes hevet seg. «Rydd garasjen.»
Jeg tok et dypt pust. Jeg hadde allerede en travel dag og jeg visste at hun kom med det ønsket på trass. Jeg var på nippet til å bli sint på henne. Istedenfor sa jeg, «Okay.» Jeg sto opp og brukte de neste to timene på å rydde garasjen. Keri visste ikke hva hun skulle tro.
Neste morgen kom. «Hva kan jeg gjøre for å gi deg en bedre dag?»
«Ingenting!» svarte hun. «Du kan ikke gjøre noe. Vær så snill å stopp med å si det der.»
«Beklager,» sa jeg. «Men det kan jeg ikke. Jeg har gitt meg selv en forpliktelse. Hva kan jeg gjøre for at dagen din skal bli bedre?»
«Hvorfor gjør du dette?»
«Fordi jeg bryr meg om deg,» svarte jeg. «Og ekteskapet vårt.»
Neste morgen spurte jeg igjen. Og den neste. Og den etter det igjen. Så, i løpet av den andre uken, skjedde et mirakel. Når jeg spurte spørsmålet ble Keris øyne full av tårer. Hun knakk sammen i gråt. Når hun fikk stemmen tilbake sa hun, «Vær så snill å ikke spør meg mer. Du er ikke problemet. Jeg er. Jeg er vanskelig å leve sammen med. Jeg skjønner ikke hvorfor du blir værende med meg.»
Ømt løftet jeg haken hennes opp til hun så meg i øynene. «Det er fordi jeg elsker deg,» sa jeg. «Hva kan jeg gjøre for at dagen din skal bli bedre?»
«Jeg burde stilt det spørsmålet.»
«Det burde du,» svarte jeg. «Men ikke nå. Akkurat nå er det jeg som må forandre meg. Du trenger å vite hvor mye du betyr for meg.»
Hun lente hodet sitt til brystet mitt. «Jeg er lei meg for at jeg har vært så slem.»
«Jeg elsker deg,» sa jeg.
«Jeg elsker deg,» svarte hun.
«Hva kan jeg gjøre for å gi deg en bedre dag?»
Hun så søtt på meg. «Kanskje vi bare skal bruke litt tid sammen?»
Jeg smilte. «Jeg liker tanken.»
Jeg fortsatte å spørre i over en måned. Ting endret seg. Kranglingen stoppet. Så begynte Keri å spørre, «Hva trenger du fra meg? Hvordan kan jeg bli en bedre kone?»
Veggen mellom oss var brutt ned. Vi begynte å ha meningsfulle diskusjoner om hva vi ønsket i livet og hvordan vi kunne gjøre hverandre lykkeligere. Nei, vi løste ikke alle problemene våre. Jeg kan ikke en gang si at vi aldri kranglet igjen. Men essensen av kranglingen vår endret seg. Ikke bare kranglet vi sjeldnere, kranglene hadde ikke den samme energien som de en gang hadde. Vi hadde det bare ikke i oss lenger. Ville ikke såre hverandre mer.
Keri og jeg har nå vært gift i over tretti år. Jeg elsker ikke bare min kone, jeg liker henne. Jeg liker å være med henne. Jeg trenger henne. Mange av våre forskjelligheter har blitt styrker og de andre har egentlig ikke noe å si. Vi har lært hvordan vi skal ta vare på hverandre, og viktigst, vi har fått viljen til å gjøre nettopp det.
Ekteskap er vanskelig. Men det er også foreldrerollen, holde seg i form, skrive bøker og alt annet som er viktig og meningsfylt i livet. Å ha en livspartner er en ubeskrivelig gave. Jeg har også lært at ekteskap kan hjelpe oss til å styrke våre sårbare sider. Vi har alle sårbare sider.
Gjennom tiden har jeg lært at erfaringen vår var en illustrasjon av en mye større lekse enn om ekteskapet. Spørsmålet alle som er i en forpliktet relasjon bør stille til de det gjelder er, «Hva kan jeg gjøre for at dagen din skal bli bedre?» Det er kjærlighet.
Romantiske noveller (jeg har skrevet en del av de) handler alltid om ønsket om å være lykkelig sammen hele livet. Men å være lykkelig sammen hele livet kommer ikke av å ønske. Ekte kjærlighet handler ikke om å ønske en person, men å virkelig ønske den personen lykke – noen ganger selv om det går ut over din egen lykke. Ekte kjærlighet er ikke å gjøre en annen person til en kopi av deg selv. Det er å utvide dine egne evner til toleranse, omsorg, å aktivt forsøke å få et annet menneske til å ha det bedre.
Jeg sier ikke at det som skjedde med meg og Keri vil fungere for alle. Jeg påstår heller ikke at alle ekteskap bør reddes. Men for min egen del er jeg så utrolig takknemlig for den innsikten som kom over meg den dagen for så lenge siden. Jeg er takknemlig for at familien min fremdeles er intakt og at jeg fremdeles har min kone, min beste venn, i sengen tett inntil meg når jeg våkner om morgenen. Jeg er takknemlig for at selv nå, tiår senere, nå og da, snur en av oss seg i sengen og sier, «Hva kan jeg gjøre for at dagen din skal bli bedre?» Å være på begge sider av det spørsmålet er virkelig noe som er verdt å våkne opp til.
Vennligst del artikkelen om du likte den, kanskje noen i ditt nettverk har brukt for nettopp disse tankene!
Kilde: Sosialnytt