Telefonen kom midt på natten. «Vi har en tre år gammel jente på sykehuset. Moren hennes har blitt skutt og vil sannsynligvis ikke overleve natten».

27483

Telefonen kom fra sosialarbeideren midt på natten. «Vi har en tre år gammel jente på sykehuset. Moren hennes har blitt skutt og vil sannsynligvis ikke overleve natten. Hennes far har blitt arrestert. Vold i familien. Alle klær ble konfiskert av politiet som bevismateriale, så om du kan ta med et teppe ville det vært fint. Kan du komme og hente henne?» Ja.

Denne telefonen kom mens jeg laget middag: «Jeg fikk akkurat en sak i hendene her. En fire år gammel gutt sitter i baksetet i en politibil. Klærne hans er gjennomvåt av urinen til hans mentalt syke mor. Han er svært skitten, har muligens lus. Kan vi komme med han til huset deres?» Ja. 

Telefonen kom fra et annet fylke akkurat da vi skulle til å legge oss. «Vi har en to år gammel jente som sover på kontoret vårt nå. Hun ble bragt til legevakten med en skade. Moren var så ruset at hun knapt kunne gå. Jenten er aldeles nydelig. Vi trenger bare noen som kan ta vare på henne i natt. Kan du?» Ja. 

Denne forespørselen kom mens jeg var på joggetur. «Vi har en liten, ti dager gammel baby gutt. Ting fungerer ikke i fosterhjemmet hans, vi må flytte han. Er du klar? Har du et barnesete?» Ja.

Ja. Ja. Ja. Ja.

Min mann og jeg er biologiske foreldre til to barn, samt fosterforeldre til en stadig voksende flokk med unger som er under 5 år. En venn som også er fostermor fortalte meg en gang at telefonene fra barnevernsvakten er som et skap-ditt-eget-eventyr spill. For hvert «ja» blir familien din tatt med på et nytt eventyr du aldri vet hvordan ender. Jeg tenker alltid på hvilket eventyr vi gikk glipp av de gangene vi ikke har mulighet til å si ja.

Vi sier ja fordi disse ødelagte babyene trenger en trygg plass. De trenger en mor til å pakke seg inn i tepper å si god natt om kvelden. De trenger en far som slenger de på skuldrene og galopperer rundt i hagen. De trenger klær som passer og mat som gir næring. De trenger å bli kilt på ryggen. De trenger å bli tatt med i dyreparken. De trenger grenser. De trenger kjærlighet.

Det har overrasket meg å finne ut hvor mye vi trenger disse små menneskene også. De er så søte, sta og morsomme. De holder oss på tå hev og lærer oss lekser vi trenger å lære.

Folk sier hele tiden til meg, «Jeg skjønner ikke hvordan du klarer det! Jeg kunne aldri vært et fosterhjem. Det ville blitt for vanskelig å si farvel til ungene når man er blitt knyttet.» Jeg forstår det, jeg gjør virkelig det. Jeg pleide å si det samme. Men nå kan jeg ikke forstå hvordan jeg tenkte. Seriøst? Det ville bli for hardt for….meg?

Ikke misforstå. Det er hardt. Det er nok av dager hvor jeg føler at jeg ikke klarer mer. Energien og tålmodigheten strekker ikke til. Noen barn sover knapt om natten, andre kommer stadig ut for ulykker. Man må vaske en haug av laken. Man bretter uendelig mange klær. Man kjøper vanvittig mange bleier. Det tar aldri slutt med endeløse møter, avtaler og telefonsamtaler. Det er mange tøffe avgjørelser å ta. Å være et fosterhjem er hardt.

Men disse barna er tvungen til å måtte gjøre harde ting hver enste dag, de har ikke noe skyld eller valg. De er misbrukt og neglisjert, tvungen til å kjempe for seg selv. De er skilt fra søsken og flytter fra hjem til hjem. Barn i fosterhjem har følt mer smerte i sine korte liv enn de fleste av oss klarer å forestille seg.

Den neste telefonoppringningen vil komme. Min mann og jeg vil si ja. Ikke fordi vi er en fantastisk mønster fosterfamilie. Vi sier ja fordi disse barna er tvungen til å gjøre harde ting. Det minste vi kan gjøre er å se de inn i de ødelagte øynene og si, «Ja. Jeg vil gjøre harde ting for deg. Jeg vil holde deg i hånden og kysse deg på pannen for å roe deg ned når du opplever traumer. Vi skal finne ut av dette sammen.»

Når det er tid for å si farvel vil jeg vaske klærne deres og pakke de ned sammen med alle kosedyrene. Jeg vil gråte og ønske det kunne vært annerledes. Men jeg vil aldri angre på at vi sa ja.

~~~~~

Emily er en fostermor som lever i USA. Nærmere bestemt Portland, Oregon. Hun og mannen har vært gift i 12 år og har hjulpet en rekke barn gjennom disse årene. Historien er opprinnelig publisert på mothertomother.

Vennligst del denne historien videre. Emily kan være en inspirasjon for mange mennesker til dette viktige arbeidet. 

Kilde: Sosialnytt

Klikk LIKER for å få med deg neste sak fra Evanova!