Lille Israel kommer fra Bulgaria. Han er i dag en frisk og rask gutt, men han bærer på en grusom fortid. Sine første 4 leveår ble for det meste av tiden tilbragt i et lite bur. Nå forteller adoptivmoren hans historie gjennom LittleThings.
Stacey Gagnon er en dame med et stort hjerte. Sammen med ektemannen har familien tatt til seg hele seks adoptivbarn, Israel er en av dem.
Men bak fasaden om en lykkelig familie finnes det triste forhistorier. Stacey mener det er på tide at verden før høre om tilstandene på diverse barnehjem i Europa.
Amerikanske Stacey dro til Bulgaria for å hente lille Israel. Hun ble mildt sagt sjokkert da hun innså hvilke grusomme forhold barna levde under på dette barnehjemmet.
«Jeg tok et tog til Østeuropa for å adoptere sønnen min, Israel. Han hadde vært fanget i et bur på en handikapavdeling fra han var født til han var fire år.»
I bildet under får Israel trekke frisk luft ned i lungene for første gang på lang lang tid.
Da Stacey kom for å treffe Israel var han gjennomvåt av urin. Han hadde brune tenner som aldri var blitt pusset. Luften på barnehjemmet var klam og ekkel. Israel var blitt behandlet så dårlig av de ansatte på barnehjemmet at både fysikk og psyke var totalt nedbrutt.
«Hjertet mitt gikk i en million biter, og nå lever jeg hver dag med kunnskapen om hvordan disse barna har det,» skriver Stacey.
Barnehjemmet hvor Israel bodde:
For åtte måneder siden ble heldigvis adopsjonen av Israel et faktum. Siden den dag har gutten hatt en enorm utvikling. Han er selvfølgelig preget av traumer og reagerer instinktivt på impulser av frykt og utrygghet.
Barnehjemmet sett fra utsiden:
Da Israel kom til sin nye familie var han på størrelse med et barn på 1,5 år. I dag (åtte måneder senere) er han både høyde og vekstmessig på linje med en «normal» fireåring. Gutten kunne uttale 20 ord da han kom til Stacey. I dag kan han flere hundre.
Selv om denne historien har en lykkelig vending er det tungt å tenkte på at tusenvis av barn har det akkurat slik som Israel hadde det. Stacey mener det er på tide at vi voksne tar ansvar. Hun har merket seg at hver eneste uke forsvinner bilder av barn på adopsjonssidene. De dør før de rekker å bli adoptert.
Israel hadde ikke opplevd sin femte bursdag dersom han ikke hadde blitt adoptert i tide. Bildene av kroppen hans taler for seg selv. Disse bildene er tatt med noen måneders mellomrom. Det første var tilstanden Israel var i da han flyttet til adoptivfamilien.
Stacey og familien gjør alt som står i deres makt for å fortelle Israels historie. De vil at verden skal vite. At flere mennesker kan se viktigheten av å redde et barn. Men Stacey mener det ofte som å snakke til «døve ører». De fleste tenker at «dette angår ikke meg.»
Hun kommer derfor med en oppfordring som hun håper kan bidra til at flere mennesker tar det samme valget som hun og familien hennes har gjort.
«Jeg ser daglig hvordan folk lever hverdagslivet med grilling, shopping, fotballkamper og andre trivelige ting. Jeg har så lyst til å rope til dem at barn dør. Folk ser på våre adopterte barn og sier: «så bra gjort av dere.» også lever de sitt vanlige liv videre.
De ser Israel som et levende bevis. Bildene fra barnehjemmet forteller hele historien. De feller en tåre, for så å gå tilbake til jobben mandag morgen. Jeg sitter å hvisker til meg selv. «Barn dør». Men ingen hører skikkelig etter, for om de virkelig hørte etter, ville også de ha gjort noe. I stedet lever de videre, og disse barna fortsetter å dø. De før alene, og vi hjelper dem ikke.»
Israel er en av de «heldige». Han lever i dag et lykkelig liv, langt borte fra barnehjem og bur.
Del gjerne denne saken videre. Kanskje akkurat en slik sak gjør at flere mennesker tar et så viktig valg som Stacey og familien hennes har gjort.
Kilde: Sosialnytt