Jeg heter Ivan. Jeg er sju år gammel. Jeg elsker min mamma og pappa veldig høyt, men for å være ærlig, er jeg redd for dem. De slår meg og jeg forstår ikke hva jeg gjør feil.

I dag sto jeg opp og gikk på skolen. Jeg gjorde alt skolearbeidet mitt og jeg liker virkelig læreren og hele klassen min … men jeg har ingen venner. I friminuttene holder jeg meg i klasserommet og tegner. Ingen ønsker å være venner med meg. Jeg har prøvd å bli venner med de andre barna, men de avviser meg og sier:

«Nei! Du er en freak!»

De ler av meg fordi jeg går med de samme klærne hver dag. Mine hullete bukser, min lyserøde T-skjorte og mine slitte sko.

Foto: wavebreakmedia/Shutterstock.com

Etter skolen gikk jeg til garderoben og tok en lys jakke som ikke syntes å tilhøre noen. Så gikk jeg hjem … gjennom en snøstorm. Jeg frøs og det var vanskelig for meg å gå mot den kalde vinden. Plutselig skubbet noen meg bakfra, holdt meg ned til bakken og skjøv ansiktet mitt i snøen. Jeg hørte dem si:

«DUST! Ingen liker deg, din idiot!»

Barna sparket meg i ryggen og i ribbebeina mine før de løp sin vei. Jeg gråt, men ikke fordi jeg var kald. Jeg var trist fordi jeg ikke hadde noen venner, selv om jeg likte alle.

Foto: kitty/Shutterstock.com

Da jeg kom hjem, dro mor meg i håret og sa:

«Hvor har du vært? Hvorfor er du så våt? Du lille idiot! Du får ikke noe middag i kveld! Gå til rommet ditt!»

Uten å si et ord gikk jeg til rommet mitt. Så gikk jeg til sengs – kald og sulten.

Foto: Ulza/Shutterstock.com

Karakterene mine ble veldig dårlige, jeg kunne ikke holde tritt. Hver gang jeg fikk en dårlig karakter, ble jeg slått av pappa, og etter en runde juling klarte jeg ikke å bevege fingrene skikkelig. Fingrene så rar ut og ungene på skolen lo på meg på grunn av det.

Tiden fortsatte og hjertet mitt begynte å verke. Mamma og pappa syntes ikke å bry seg. Og vet du hva jeg ønsket en natt mens jeg lå i sengen min? Jeg ønsket så hardt at mitt hjerte ikke lenger skulle verke, fordi jeg ikke ville gjøre mamma og pappa mer sint. Jeg elsker dem så mye.

Foto: Scott Rothstein/Shutterstock.com

På skolen neste dag, ble vi bedt om å tegne et bilde av vårt største ønske. De andre barna tegnet biler, raketter og dukker, men ikke jeg. Ikke fordi jeg ikke liker disse tingene, men det jeg egentlig ønsket, var en kjærlig mor og en kjærlig far. Så jeg tegnet en familie. En mamma, en pappa og deres sønn som sammen spillet et spill.  Mens jeg tegnet, gråt jeg sakte fordi jeg virkelig ønsket at dette ønsket skulle gå i oppfyllelse. Da det var min tur å vise bildet mitt til klassen, begynte de alle å le av meg. Jeg sa:

«Mitt største ønske er en familie.»

Jeg holdt opp tegningen min og de lo enda mer. En gutt sa:

«Er det ditt største ønske?» Han lo mens han spurte spørsmålet.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg begynte å gråte og sa:

«Vær så snill å ikke le av meg … Dette er mitt største ønske! Du kan slå meg og hate meg, men ikke le av meg på grunn av dette. Jeg vil gjerne ha en mor som din, en som kysser og klemmer deg. Hver dag etter skolen ser jeg foreldrene dine hente deg og du går lykkelig hjem med dem. Ingen trenger meg, det vet jeg. Jeg er ikke så smart, og jeg er ikke så sterk. Men jeg kan ikke noe for det. Jeg ber dere, vær så snill å slutte å le av meg.»

Læreren prøvde å skjule tårene fra meg, og jeg kunne se at noen av barna forsto det jeg sa. Men noen av dem fortsatte å le.

Foto: Mamonov Stanislav/Shutterstock.com

En dag fikk jeg en veldig dårlig karakter i engelsk. Jeg visste at moren min ville bli skuffet, og jeg var redd for å gå hjem. Men jeg hadde ingen anelse om hvor jeg kunne gå, så jeg gikk veldig sakte hjem. Min mor klikket fullstendig. Hun grep meg, kastet meg i gulvet og banket benet mitt mot en stol. Så slo hun meg på hodet to ganger, jeg prøvde ikke engang å beskytte meg selv. Da hun var ferdig lå jeg på gulvet og kunne ikke reise meg. Hånden og beinet gjorde vondt, men mamma lot meg bare ligge der og gikk bort.

Da hun kom tilbake sa hun:

«Stå opp og rydd bort alle tingene dine! Faren din kan håndtere deg når han kommer hjem.»

Jeg sa:

«Mamma, vær så snill, si ikke noe til pappa …» Men det var for sent – han stod allerede i døråpningen.

Foto: Sharomka/Shutterstock.com

Da min far hørte om den dårlige karakteren, tok han meg og begynte å riste meg. Så slo han meg i ansiktet og sparket meg. Jeg husker ikke noe etter det. Da jeg våknet, var jeg på sykehuset. Jeg kunne ikke lenger bevege noen av fingrene på den hånden. Jeg så ut av vinduet og gråt.

Jeg kunne se foreldre med barna sine i parken og en mor som ga sønnen en stor klem. Og vil du vite hvorfor jeg gråter? Fordi jeg ikke vet hvordan det er å ha en mor som smiler og kysser meg … Jeg vet ikke hvordan det føles å bli klemt av min mamma og pappa. Alt de gjør er å slå meg, men jeg elsker dem fortsatt. Jeg har alltid gjort mitt beste på skolen, jeg gjør det, men mamma og pappa liker meg uansett ikke.

En dag sølte jeg melken utover bordet og de slo meg igjen. Mitt hjerte begynte å verke igjen og jeg sa til min mor:

«Mamma, mamma, mitt hjerte …» men hun hørte ikke.

Jeg endte opp på sykehuset igjen, men foreldrene mine kom ikke for å besøke meg. Legene prøvde å trøste meg og fortalte meg at de ville besøke meg snart, men de kom aldri. Jeg ventet og ventet, men likevel kom de ikke. Men jeg elsker dem likevel, jeg elsker dem så mye!

To dager senere døde Ivan av skadene. I hånden fant legene et brev som han aldri fullførte, det lyder:

«Kjære mamma og pappa, jeg er virkelig lei meg for at jeg er stygg, dum og klønete. Jeg beklager at dere ikke kunne elske meg. Jeg er så lei meg. Jeg ville ikke gjøre dere sint. Det eneste jeg ville ha, mamma, var en klem, et kyss og å høre deg si «Jeg elsker deg,» bare en gang. Far, jeg ville bare leke med deg, gå en tur og synge sammen.

Jeg vet at jeg er en skam for familien.

Jeg vil aldri…»

Og så sluttet Ivans hjerte å slå.

Foto: locrifa/Shutterstock.com

Denne historien ble først publisert på Hefty og stammer fra Russland. Det er en fiktiv fortelling, men kan være ekte for mange barn og ungdommer. Historien viser hvor mye kjærlighet det er i barnas hjerter og hvor mye de lengter etter å bli elsket. Samfunnet må beskytte barn som blir misbrukt av sine egne foreldre – det skjer hvert sekund, hver dag, i hvert nabolag og i hvert land rundt om i verden. Barns liv bør være fri for vold og frykt. Det de virkelig trenger er et kyss, en klem og noen kjærlige ord – ting som dessverre lett blir glemt midt i en stressende hverdag.

Barn trenger ikke mye, men de trenger vår kjærlighet, og det er noe vi aldri bør glemme, uansett hvor vanskelig livet blir. Del gjerne historien og budskapet videre. 

Levert i samarbeid med Sosialnytt

Klikk LIKER for å få med deg neste sak fra Evanova!

SISTE NYTT

Advertisements