Når ungdommer blir voksne hender det ofte at de vil ut å reise. De føler på det å være fri og ønsker å oppleve verden.
De fleste tar en kort utenlandstur for å oppleve en storby eller en sydenferie med venner.
Da Emilie Larter ble 25 år ønsket hun det samme. Men i stedet for å reise på en ukes chartertur som hennes jevnaldrene, reiste hun til Uganda.
Der arbeidet hun som frivillig for “Childrens Charity” – et veldedig formål for barn.
Mens Emilie var på jobb i Uganda fikk hun en telefon. Hun ble fortalt at det var et nyfødt barn som hadde behov for hjelp umiddelbart.
Emilie og kollegaen kom frem til barnet etter en times kjøretur. Da havnet de midt i en begralvese.
Det var moren til barnet som skulle begraves. Hun hadde dødd rett etter fødselen.
Barnet ble gitt til Emilie. Det var kun 5 dager gammelt.
Emilie tok med seg barnet tilbake og ble raskt hans omsorgsperson. Til tross for at hun ikke hadde noen erfaring fra tidligere, byttet hun bleier, matet og vasket ham. Det ble selvfølgelig flere søvnløse netter.
På kort tid ble hun utrolig glad i det nyfødte barnet. Når hun trengte råd, ringte hun sin egen mor.
Det fantes ikke elektrisitet, innlagt vann og det var en ekstrem varme. Men hun angret ikke et sekund på tiden hun brukte sammen med barnet som fikk navnet Adam.
Hun forlenget visumet og oppholdet med to måneder, men til slutt måtte hun reise tilbake til England for å ta eksamen.
Etter at eksamen var bestått, reiste hun tilbake til Uganda. Denne gangen ble hun i fire måneder. Etter disse månedene gikk hun dessverre tom for penger og måtte reise hjem igjen.
Tilbake i England tok hun på seg flere jobber for å spare opp penger. Hun jobbet som lærer på dagtid og ekstrajobber om kveldene. Hun sparte alt hun kunne for å reise tilbake til Adam.
Med en gang hun fikk spart opp nok penger, reiste hun tilbake til Uganda.
Hun bestemte seg for å starte en juridisk prosess for å offisielt bli moren til Adam.
For en mor til Adam – det har hun vært hele hans liv.
Under det siste oppholdet måtte skolen hun jobbet for, kutte ned på ansatte og hun mistet jobben.
Adopsjonsprossen er en dyr prosess så hun opprettet en konto på “gofoundme.com” – en nettside hvor man kan dele historier og folk har mulighet til å donere penger.
Hun ble svært overrasket over responsen. Veldig mange satte pris på hennes arbeid. Til og med folk hun ikke kjenner – verden over – donerte penger. Det satte hun utrolig stor pris på.
Nå ønsker hun å få det juridiske i orden, slik at hun og Adam kan flytte hjem til England.
I England ønsker hun at Adam skal begynne på skolen og at de kan få et normalt liv.
De to skal reise jevnlig til Uganda slik at Adam kan vokse opp og kjenne sin arv og kultur.
Vi synes det er fantastisk at det finnes mennesker som Emilie. Del gjerne historien videre om du tror Emilie blir en fantastisk mor.