En dansk professor stod foran sine filosofistudenter med noen ting foran
seg. Da timen begynte, tok han, uten å si et ord, et meget stort og tomt
syltetøyglass fram og begynte å fylle det med golfballer. Da han hadde gjort
det, spurte han klassen om glasset var fullt, og de var enige om at det var.
Så tok professoren en kasse med småstein fram, og begynte å helle dem ned i
glasset. Han ristet glasset lett, så småsteinene fordelte seg imellom
golfballene. Deretter spurte han igjen studentene om glasset var fullt, og
det mente klassen at det var.
Deretter tok professoren en kasse med sand fram og begynte å helle den opp i
glasset. Sanden fylte naturligvis de resterende hulrommet i glasset. Igjen
spurte han om det var fullt. Klassen svarte enstemmig ja.
Til slutt tok professoren to kopper kaffe og helte dem begge ned i glasset.
Hulrommet som var mellom sandkornene, ble nå effektivt fylt. Studentene lo.
«Nåvel», sa professoren, da latteren var stilnet av. «Hvis dere nå
forestiller dere, at dette glasset representerer deres liv. Golfballene er
de viktige ting i livet – deres familie, kjærester, barn, helse, venner og
yndlingspasjoner – de ting som, selv om alle andre ting gikk tapt, og bare
disse tingene var tilbake, likevel ville gjøre deres liv fullkomment.
Småsteinene er de andre tingene, som betyr noe – sånn som jobb, hus, bil
osv.. Sanden er alle de andre småting».
Professoren fortsatte: «Hvis dere putter sanden ned i glasset først, er det
ikke plass til verken småsteinene eller golfballene. Det samme gjelder i
livet. Hvis dere bruker all deres energi og tid på de små ubetydelige
tingene, får dere aldri plass til det som er viktig for dere. Vær oppmerksom
på de ting, som er avgjørende for deres lykke. Lek med barna. Pass på
helsen! Inviter deres partner på middag. Ta enda en runde på golfbanen.
Det vil alltid være tid til at gjøre huset rent og ordne avløpene. Ta dere
av golfballene først – de ting som virkelig betyr noe. Få styr på det dere
vil prioritere – resten er bare sand.
«En av studentene rakte hånden i været og spurte hva kaffen representerte.
Professoren smilte: «Jeg er glad for at du spør. Det er bare for å vise, at
uansett hvor fylt ditt liv synes å være, så er det alltid plass til et par
kopper kaffe sammen med en venn».